Om kunstneren

I min praksis bruker jeg koreografi, objekter og installasjoner for å diskutere forestillinger om kollektivitet, arbeid og representasjon. Gjennom subtile virkemidler prøver jeg å endre rammene rundt tilskuerskap og oppmerksomhet i gallerirommet. Verkene mine blir ofte utført over lange tidsperioder, i tråd med utstillingspolitikken til den hvite kuben. Når dansen entrer utstillingen som et skulpturelt objekt, blir kunstverkets bånd til både de sosiale kodene og temporaliteten i galleriet uklare. Dette skaper en slags skeiv tilstedeværelse, verken helt i tråd med reglene for en black box eller for den hvite kuben. Dette er kunstverk som ikke bidrar til sirkulasjonen av objekter og varer som er selve fundamentet for utstillingsritualet, og som heller ikke kan innfri forventningene til vestlig epistemologi: Der kunnskap er noe som kan gjentas og overføres effektivt.

Jeg har derfor laget en serie verk som utforsker mulighetene og begrensningene ved det konvensjonelle kunstrommet, gjennom koreografier utført av grupper av utøvere. Viktige spørsmål er: Hvilke ideologiske parametere ligger til grunn for måten vi viser kunst på? Hvordan betinger disse parameterne kroppene våre og deres mobilitet? Hvilke typer tidsforståelser og kunnskapssystemer blir verdsatt, og hvilke politiske implikasjoner har dette?

Innholdet i verkene mine består ofte av allerede eksisterende materiale, eller materiale samlet fra forskjellige personer, enten det er i form av et kunstverk, en artefakt, en historie eller en handling. Dette materialet settes så sammen til installasjoner eller koreografier som loopes og utøves av en eller flere utøvere i gjennom hele åpningstiden til galleriet.

Koreografi er fundamentalt flyktig. Med kroppen som medium – en upålitelig, affektiv, lekkende og dryppende ting. Akkurat som en kropp ikke er en autonom enhet, kan den aldri nøyaktig reprodusere en bevegelse eller en gest. Dens representasjoner er ustabile og upresise. Bevegelse kan derfor ses som noe som går forbi representasjon, i det minste i en identitær forståelse av ordet. Jeg «representerer» objekter og kunstverk for å gjøre representasjonen meningsløs. Målet mitt er at disse verkene, om så bare for et øyeblikk, kan skape nye måter å være sammen på, skape allianser, destabilisere hierarkier mellom både sosiale og individuelle kropper, og utforske nye måter de kan bevege seg på. Jeg søker å konstruere forskjellige logiske systemer for hvordan kropper og institusjoner kunne ha fungert på, og legger andre premisser og metafysiske antagelser til grunn.

Bidrag

Om bidraget

«True economy» is a pseudo-film about ego-death, commodification and difference, that is activated by a performer during the opening hours of the gallery. The film takes its starting point from K4 as a screening venue, and the spectatorship often associated with such hybrid spaces: something in-between a gallery and a black box. This exhibition, or screening, attempts through simple gestures, to create a kind of hybrid-film, where the format itself, and its parameters, make up the scenography for a performative cinematic space. A space in which the social codes of the exhibition and the audience become protagonists in the production of meaning. The camera becomes the literal room. A room of surveillance, representation and “worker performance”. This is done as a means of reflecting on the ethos of the commodity, the art object and the exhibition ritual in the age of post-Fordism; where personal gestures, services and data alike are commodified and extracted; where the public and private spheres have long since merged into one. The performer enacts a useless labor that cannot be quantified or preserved, they stay an ephemeral object on the limit of the machine of financial speculation. A hat is placed on the floor, a suggestion that the performer could be tipped for their arm’s useless labour.

The gallery stores fetishized objects that are subsequently circulated through the market, and conserved for posterity in dark storage halls and freeports, unavailable to the public. It is a neutral room, devoid of content, so that it can be filled with whatever dead objects one might desire. So that it can be an event that happens everywhere, at all times. Deterritorialized yet fascistoid, hellbent on conserving certain identities and objects deemed valuable.

What is the body in this totally commodified and liquidated landscape, where all gestures and statements are goods for sale? It must be a body without beginning nor end: A sort of schizo-person without any stable identity: That acquires and sheds its image just as easily. A decentralized subject that might also be utilized to envision a radically different world. The flip-side of the prime subject of late capitalism becomes a subjunctive to the stripping away of the situated, the territorial. This exhibition envisions what Gerald Raunig refers to as a “dividual” reality, where this schizophrenic subject is set free from the capture of the individual, and rather becomes something dividual. This dividual envisions networks of active conjoining and disjoining, collective gestures that reshape the hierarchies of our bodies. The arm in “ Hedda, Emma, Ole, Anna, Isak” is cut off from the rest of the body, becoming an autonomous entity whose only claim to identity is its always changing title and the jacket it is wearing; the commodity.

«True economy» thus employs forms of presence that depart from the performance medium’s often event-based and identitarian tools. This is a form of presence, and a politics of visibility that is not founded on subjectivation or identity, that does not easily represent itself, but is nonetheless undoubtedly there. Remembering Xavier le roy’s seminal work “self unfinished” (1999), this film might be thought of as «Unself unfinished», never not self-less yet pointing towards a rupture of subjectivation, an unmaking of the economical human.

• “Hedda, Emma, Ole, Anna, Isak”, Live installation, changing titles, various corresponding jackets hung on plywood wall (2024)
• «8 hours», Vinyl text mounted on window, text written by Mary Hasavari about her experience being trapped in the gallery bathroom (2024)
• «Untitled (Subjunctive)», Partially framed drawing mounted on transport casket (2024)
• «Exhibit A», Various coins in fedora hat (2024)