Amund Bramness Vaage
Deltaker ANSA Juvenarte 2025
Komposisjon
Master i komposisjon ved McGill University, Montreal, Canada
Om kunstneren
Amund Bramness Vaage (f. 1997) er en komponist som holder til i Montreal i Canada, men som også har bodd og studert i Bergen (UiB, Griegakademiet) og på Gotland (Gotlands Tonsättarskola) i Sverige. Amund har skrevet for ensemblene Uppsala-kammersolisten, BIT20 og Ensemble Musikfabrik. Han har også sneket musikken sin inn på Det Norske Teatret i Oslo i samarbeid med Marcus Paus.
Amund har lenge vært opptatt av stemmen og språk som inspirasjonskilde til musikken sin, fordi de har en fantastisk balanse av støy og toner i seg som han har lyst til å lære av.
Kanskje språk kan være et slags anker mellom det ukjente og det familiære i et Ny-musikk verk?
Samtidig har han, siden han kom til Canada, forsøkt å sette seg inn i bevegelser som strekker seg litt lenger enn de tingene han kan synge, isbresakte crescendoer, klanger som ikke er helt menneskelige, lydpersepsjon (hva er den raskeste rytmen vi kan høre før den fremstår som en masse?) er vilt spennende.
Hvordan skape noe gjennom verket som jeg ikke kunne sunget selv?
I disse dager er Amund halvveis i sitt andre år med master i komposisjon ved McGill University under professorene Brian Cherney og Eliot Britton, som ikke bare har delt sin innsikt rundt disse temaene, men som óg hjelper å finne deres relevans.
Bidrag
Bidraget er kun noten, stykket blir framført på nyåret.
Tittelen «..like forgotten lyres..» er et sitat av et dikt av Shelly kalt «Mutability».
Den opprinnelige ideen for stykket var å nærme meg konseptet tåke i musikk, og jeg spurte moren min, som er en poet, om hun kunne gi et dikt om emnet (for å lære om hvordan kunstnere har jobbet med «tåke» før), og hun nevnte dette.
Diktet bruker «clouds» som en av mange metaforer for å peke på temaet endring. Og lyren som er nevnt i diktet er sannsynligvis en eolisk harpe, spilt av vinden. Dette materialet passet godt til et ensemble bestående av blåsere og strengeinstrumenter.
Ordet «forgotten» fikk meg også til å lene meg inn i en forringet eller ødelagt estetikk, og dermed presenterer harpen og gitaren og resten av ensemblet materialer som er kanskje gjengrodd og ødelagt.
Det er en kort harpe/gitar-kadensa på slutten der de spiller på en mer normal måte, men den er «tåketlagt» av en tutti-akkord som holdes gjennom hele kadensen.
Den dynamiske balansen i kadensen er et eksperiment.
Den gradvise veksten fra piano til forte, og den statiske karakteren til akkorden skal gjøre at all bevegelsen i gitaren og harpen blir såvidt hørbart, glitrende under ensemblet.
Som en tekst som er utvisket, men som fortsatt er lesbar, eller opplevelsen av å kunne se i mørket.
Forsidefoto: Julia