Anna ser tilbake
Anna Handal Hellesnes takker for seg etter to år som ANSAs president. Hva tenker hun om veien hit, perioden hun nå legger bak seg og planene videre? — Dette ble et ganske selvutleverende intervju!
Jeg har så inderlig tro på ANSAs prosjekt, og jeg har virkelig kunnet fordype meg i det. Det har vært veldig givende å jobbe med å få politikere til å lytte til ANSAs budskap.
— Anna Handal Hellesnes
Anna Handal Hellesnes
- Født 1998 og oppvokst på Rykkinn i Bærum kommmune
- Gikk IB-linja ved Nesbru videregående og tok andreåret på utveksling til New Zealand.
- Startet sitt politiske arbeid i Elevorganisasjonen og var internasjonalt ansvarlig i sentralstyret 2017–2018 og senere medlem av kontrollkomiteen.
- Har en bachelor i historie og politikk fra University of Edinburgh.
- Har vært tillitsvalgt for ANSA UK og deretter president for ANSA i to perioder.
Politikknerd i førersetet
Som ANSAs president gjennom to år har Anna jobbet med å lede hovedstyret og fremme organisasjonens politikk, og hun har vært ANSAs talsperson og ansikt utad. Hun har vært på Stortinget mange ganger, møtt politikere fra både regjering og opposisjon, og fått mye medie- og beredskapstrening.
Hver ANSA-president har en del frihet til å forme vervet selv, og har ulike ting de ønsker å prioritere. Noen velger å bruke mye tid i utlandet hos de lokale tillitsvalgte, andre jobber mye med påvirkning i Norge, men de fleste lander et sted imellom.
Selv elsker Anna det høye tempoet og det politiske spillet, de uventede telefonene og usikkerheten rundt hva som befinner seg rundt neste sving. Politisk stoff fyller det meste av hverdagen, både dagens og fortidens politikk. I ANSA-kontorets ukentlige quizer får kollegene stadig innblikk i hennes egenskaper som vandrende politikkleksikon. For Anna er politikk en livsstil og hun er en selverklært politikknerd.
— Du må ta med at dét på ingen måte er en forutsetning for å bli en god president!
Notert. Men hvordan var veien hit, og hvilke planer har den avtroppende presidenten videre?
Å finne sitt talent
Da Anna gikk på barneskolen drømte de fleste barna om å bli kjendis. Klassekameratene trente på idrett, sang og dans og tenkte tilsynelatende mye på å bli gode nok til en gang å bli berømt. Selv tenkte ikke Anna at hun hadde noe åpenbart talent, i hvert fall ikke noe som en gang kunne gi kjendisstatus. Hun spilte håndball på fritiden, men for henne lå det ingen større ambisjoner i hobbyen.
Hun hadde mange tanker om hva hun skulle bli når hun vokste opp. Var det noe hun var god på? Noe hun kunne tenke seg å jobbe med? Anna tenkte i stor grad at det ikke var noe spesielt hun var særlig god på. Utenom å snakke — det kunne hun.
— Jeg får bli politiker, da! tenkte jeg.
Hekta på Brundtlandt
Hun kommer fra en politisk aktiv familie, med en bestemor som satt mange år i kommunestyret og en mor som ifølge datteren er «superfeminist». Det var mye som lå til rette for at Anna skulle bli interessert i politisk arbeid.
Selv om alle barna i familien ble eksponert for politikk hjemme, var hun den eneste av søskenbarna som selv ble politisk aktiv.
— Det var definitivt bestemor og mamma som fikk meg interessert i politikk. Jeg husker at jeg gikk på barneskolen og sov over hos bestemor. Jeg skulle finne en bok å lese på senga, og hyllene var fulle av alle mulige bøker om politikk. Biografier om Haakon Lie, Trygve Bratteli og andre menn i politikken. Jeg lette til jeg fant en bok om en kvinne, og det var tilfeldigvis biografien til Gro Harlem Brundtland. Det var den første boken jeg egentlig leste ordentlig, og siden da var jeg hekta.
— Det nytter å bidra
Som barn ville Anna heller sitte ved voksenbordet i selskaper enn ved barnebordet. Hun likte å høre på de voksne snakke, og var nysgjerrig på det som skjedde både i Norge og verden utenfor.
Hun ble aktiv i elevrådet på barneskolen, men da hun skulle begynne på ungdomskolen, visste hun ikke om hun ville fortsette med elevrådsarbeid. Hun skulle gå med nye elever og bli en del av et annet miljø, og hun fikk mulighet til å bruke tid på andre interesser.
Det var 2011 og hun var spent på å ta fatt på ungdomskolen etter sommerferien. Så slo tragedien ned den 22. juli, og hun fikk vite at en jente hun kjente gjennom både korps og elevrådsarbeid var en av de mange som hadde blitt drept på Utøya.
— Vi var mange som så veldig opp til Margrethe, og det var så vondt at hun gikk bort. Jeg ble veldig opptatt av å finne en måte å bidra i samfunnet på. I likhet med veldig mange i min generasjon var jeg litt for ung til å helt forstå det som hadde skjedd. Men jeg skjønte at noe fundamentalt hadde blitt angrepet den dagen. Jeg ville på en eller annen måte være med og styrke demokratiet vårt, så da bestemte jeg meg for å stille til elevrådet da jeg begynte på ungdomskolen likevel.
Senere engasjerte hun seg i Elevorganisasjonen (EO), og der møtte hun et perspektiv hun aldri glemmer: Selv om de sakene EO jobber med kan virke små i den store sammenhengen, er alt vi gjør en del av den viktige jobben i et levende demokrati.
— Det var en bekreftelse på at det faktisk nytter å bidra, også med de små tingene. Sånn er det med ANSA også — vi er en skole i demokrati. Ofte kan vedtekter og møteregler og alt det der virke som et mas mer enn noe annet, men det gir oss også en viktig forståelse for hvordan demokratiet fungerer. Ungdoms- og studentorganisasjoner er en av hjørnesteinene i demokratiet, og det må vi alltid hegne om. Derfor er jeg så takknemlig for å ha fått være en del av det!
Møtet med ANSA
Det var gjennom EO hun møtte ANSA ordentlig som politisk organisasjon. De to organisasjonene hadde samarbeidet om å utarbeide god politikk på utveksling på videregående.
— Jeg hadde ikke begynt i ANSA selv, engang, første gang jeg tenkte at det hadde vært kult å ha presidentvervet! sier hun lattermildt.
— Dette ble et ganske selvutleverende intervju!
Da hun begynte på videregående, var hun mer enn klar nok for å oppdage noe nytt og spennende. Hun dro så langt vekk som hun kunne, til New Zealand.
— Det at jeg reiste så langt vekk på videregående bidro til at jeg valgte Storbritannia da jeg skulle begynne å studere. Det var viktig for meg at det var lettere å komme hjem til Norge i løpet av semesteret.
At valget falt på en bachelor i historie og politikk i Edinburgh, takker hun ANSA for.
— Jeg deltok på en studiemesse den våren, og det eneste jeg husker derfra var at Ole Kristian Bratset, daværende president i ANSA, gikk opp på scenen og presenterte seg: Hei, jeg heter Ole Kristian og jeg har studert historie og politikk ved University of Edinburgh. Det var første gang jeg hørte om det studiet og i det hele tatt vurderte Skottland. Jeg kunne jo bare dra dit og gjøre det samme?
Mulighetene ute i verden
I Edinburgh skrev hun bacheloroppgave om folkemordet i Rwanda.
— Noe av det som var så fint i Edinburgh, og som viser hvilke muligheter som finnes i utlandet, var at da jeg endelig fant min nisje og det emnet jeg ville skrive om, viste det seg at foreleseren min var en av verdens fremste forskere på feltet! Jeg fikk til og med ha ham som veileder. Jeg har oppgaven her på kontoret et sted, bare vent litt.
Hun går for å finne oppgaven, men gir fort opp jakten. Skrivebordet og skapet, som til daglig vitner om en eier med mange baller i luften og en forkjærlighet for klenodier, er hakket mer rotete enn normalt nå som vervet er i sluttfasen.
Inn i ANSA-familien
I Edinburgh engasjerte hun seg i ANSA UK og ble etter hvert valgt som leder av landsstyret. Da bachelorgraden gikk mot slutten, kom endelig muligheten til å gjøre alvor av ideen om presidentvervet.
— Jeg hadde lyst til å jobbe med politikk og organisasjonsutvikling, og hadde vært tillitsvalgt i Storbritannia i nesten tre år. Det var så mye med ANSA som jeg ville jobbe med, så det å stille til fulltidsvervet var en ypperlig mulighet.
Anna om presidentvervet
At ingen dag er lik. Det er så mye forskjellig man jobber med som president i ANSA, og det er nok alle disse mulighetene som er det beste med vervet. Det har også vært skikkelig stas å få oppleve hvor respektert og anerkjent ANSA er som organisasjon. Det er så gøy hver gang noen lyser opp når jeg sier at jeg kommer fra ANSA!
Hvor vant man blir til å kalle seg selv president. Det føles som en veldig pompøs tittel de første gangene man introduserer seg selv som det. Nå kommer jeg nok til å savne det når jeg ikke kan kalle meg selv det lenger.
Men spøk til side: Det er spennende hvor fritt man egentlig står til å forme sin egen hverdag og hva man jobber med. Generalforsamlingen setter jo rammene for hva man skal jobbe med, men det er du selv som president som bestemmer hvordan hverdagen ser ut. Det er mange rundt presidenten som gir gode råd, men det er egentlig ingen som forteller deg hva du skal gjøre.
Det var så mye mer jeg ville gjøre, og så mange prosjekter jeg ville jobbe videre på. Første perioden som president jobbet jeg tett med generalsekretær i utarbeidelsen av forslag til ny strategi for ANSA. Jeg hadde veldig lyst til å være med på å sette den nye, vedtatte strategien ut i livet. Jeg hadde også blitt kjent med så mange mennesker i og utenfor organisasjonen, og lært mye av dem. Dette ville jeg bruke videre som president.
Det var også flere pågående politiske prosjekter jeg ville jobbe mer med, særlig det å få følge en hel statsbudsjettkalender, og ikke minst få påbegynne arbeidet med å påvirke politikken inn mot stortingsvalget 2025 og neste stortingsperiode.
Å få være gjest i kronprinsparets 50-årsdag som ble feiret med en bakgårdsfest på Slottet. Det var veldig kult å gå inn på Slottet og tenke at ANSA faktisk er invitert til dette!
Jeg har også fått reist en del som president. Den mest spennende reisen var også den største og lengste, hvor jeg besøkte både ANSA USA og ANSA Australia og New Zealand over drøye to uker.
Den siste høsten har jeg brukt mye tid på å fremhevet velferdsarbeidet til ANSA overfor regjeringen og Stortinget. Det var et stort øyeblikk da dette resulterte i at en samlet utdanning- og forskningskomité på Stortinget merket seg viktigheten av og ansvaret ANSA har for velferden til norske studenter i utlandet, i merknadene til Statsbudsjettet for 2024. Dette gir mye motivasjon på vegne av organisasjonen, og viser at de kampene vi kjemper i dag, de skal vi vinne i fremtiden.
Det er nok det at det har vært hele tre forskning- og høyere utdanningsministre i løpet av de to årene. Nyheten om Ola Borten Moe sprakk i juli 2023, og det var en omstillingsprosess, dog spennende, å skulle bli kjent med en helt ny statsråd i august. Så ble det nesten en litt rar rutine da Sandra Borch gikk av i januar 2024. Jeg er glad jeg hadde erfaring med hvordan ting ville forløpe, for jeg satt i Nairobi da nyheten kom, og var nødt til å vente med jobb til jeg kom hjem.
En annen ting: Det tok mindre enn 12 timer fra jeg ble valgt til president, til jeg møtte kritikk i et kommentarfelt. Nettavisen Resett hadde plukket opp pressemeldingen vår, som blant annet handlet om ANSAs vedtak om at norske studenter i utlandet skulle sikres tilgangen på reproduktivt helsetilbud, som for eksempel abort. Jeg ble blant annet kalt kålhode, og da skjønte jeg at jeg måtte bli mer medievant det neste året! Heldigvis har jeg sluppet unna altfor mye harselering de siste årene, og ser heller at de fleste i kommentarfeltene er enige med oss i ANSA.
Da vi skulle ta stilling til foreslått statsbudsjett den første høsten, lærte jeg veldig mye om både politikk og meg selv. Det å plutselig stå i vandrehallen og selge inn ANSAs budskap til politikere og media var en bratt læringskurve. Men jeg hadde fått et godt råd i forkant, om at hvis du i løpet av en sånn dag har en litt klein samtale med noen, er det bra. Det betyr som regel at du har pushet deg ut av komfortsonen. Den dagen lærte jeg også noe viktig om presidentvervet: Det er en del ting som ikke blir gjort hvis jeg ikke gjør det. Det er et stort ansvar, men det er også et ansvar som er veldig spennende å ha!
Jeg tør i større grad å gjøre feil og prøve ut ting jeg ikke er helt sikker på. Da jeg begynte var det å gjøre feil helt krise, men jeg lærte at hvis man alltid er redd for å gjøre feil, ender man egentlig opp med å ikke gjøre noen ting.
Jeg føler jeg har vokst veldig mye, både personlig og profesjonelt. Jeg har en helt annen selvtillit nå etter to år som president, enn det jeg hadde da jeg begynte.
Jeg har satt veldig stor pris på diskusjonene jeg har hatt med de to administrerende direktørene i Lånekassen, Kjetil Moen og Morten Rosenkvist. Det har både vært faglig spennende diskusjoner, som jeg har lært mye av og som har bidratt til politikkutvikling i ANSA. De er også veldig hyggelige å diskutere med, og det er helt tydelig at de er genuint opptatt av tilbakemeldinger og innspill fra oss i studentorganisasjonene.
Det har også vært veldig interessant å arbeide med tre ulike forskning- og høyere utdanningsministere. Selv om politikken i stor grad er den samme, har det vært spennende å se hvordan de fyller rollene sine på ulike måter og hvilke ulike prioriteringer de har.
Det har og vært veldig spennende å få samarbeide og lede to veldig ulike hovedstyrer. Begge styrene har vært kompetente, samtidig som de har tatt med seg ulike perspektiver inn i arbeidet og hatt ulike forventninger til styrearbeidet. Diskusjonene fra styremøtene har over linja hatt god kvalitet, og samarbeidet med styret kommer jeg til å se tilbake på med stor glede.
Menneskene! Først og fremst alle de flotte tillitsvalgte i ANSA som jeg har fått møte de siste to årene. Og så er det alle de jeg har møtt når jeg representert ANSA — alt fra andre studentpolitikere til politikere på Stortinget, statsråder, byråkrater og studentprester. Alle disse menneskemøtene kommer jeg til å savne! Jeg kommer også til å savne kjøret og spenningen i presidenthverdagen.
Veien videre
Når Anna nå drar til utlandet igjen for å fortsette utdannelsen etter to perioder som president, er det faktisk ikke med en politikerjobb der fremme i siktet. I motsetning til karriereveien som den mye yngre Anna så for seg, finnes det mange andre jobber der ute for en som er glad i å snakke og kjempe for det man tror på.
Neste stopp er Sverige og en master i holocaust- og folkemordstudier ved universitetet i Uppsala, som regnes som et av verdens beste universiteter.
— Den ultimate drømmejobben ville være ved den internasjonale straffedomstolen i Haag. Nå har jo ikke jeg jusutdanning, så det går jo ikke helt, men å bli en del av hele FN-systemet hadde vært spennende! Det hadde vært veldig givende å på en eller annen måte få bidra til å hindre folkemord og straffe dem som begår dem. Og en annen idé som har dukket opp i det siste, er at det hadde vært gøy å jobbe i Kunnskapsdepartementet og bidra mer inn til norsk politikk og utdanning derfra.
En i kulissene
Bestemoren mener hun burde bli minister en gang, men Annas drøm ligger ikke i utøvende politikk. Selv om hun som ANSA-president har vært mye i media og foran kamera, er hun ikke så opptatt av å være kjent. Det er saken som er viktig.
— Jeg vil heller være en i kulissene, for eksempel en rådgiver. Jeg er altfor glad i å bruke tid på å sette meg inn i saker og forstå dem. Hvis jeg hadde vært politiker, hadde jeg blitt veldig ineffektiv i lengden, tror jeg. Politikere kan ikke sette seg altfor nøye inn i alle sakene de får presentert. De må lene seg mer på teamet rundt, som gjør en så viktig jobb med forarbeidet og rådgivningen. Jeg synes de oppgavene er mer interessante.
I så måte har jobben i ANSA passet perfekt.
— Jeg har så inderlig tro på ANSAs prosjekt, og jeg har virkelig kunnet fordype meg i det. Det har vært veldig givende å jobbe med å få politikere til å lytte til ANSAs budskap. Noen ganger har det gått, andre ganger ikke, men jeg håper det på sikt bidrar til å gjøre gjennomslagene våre enda bedre.
Å gi seg mens leken er god
Hun er glad i jobben som president, men føler det er passende å gi seg mens leken er god. Hun vil gå videre mens det fortsatt føles vemodig og motivasjonen er på topp.
— Jeg kommer til å savne det dagligdagse og det å ha en egen ANSA-pult. Jeg er en nostalgisk person som liker å ha mange ting og bilder rundt meg. Minnene sitter i liksom i dem, og det er så mange fra tiden i ANSA.
— Jeg vil si tusen takk til ANSA som har gitt meg muligheten til å ha drømmejobben i to år, og tusen takk til alle menneskene jeg har møtt langs veien. Takk for alle samtalene, latteren, lærdommen, de gode og de mindre gode rådene. Jeg er veldig glad for at jeg i dag kan kalle mange av dem gode venner.
Vil du bidra i ANSA?
Uten engasjerte medlemmer hadde ikke ANSA vært en realitet. Vi setter pris på alle som vil engasjere seg, enten du vil bidra lokalt i studiebyen din eller sentralt i organisasjonen. Vil du vite mer?